Canada
Labrador er ikke et sted som avslører seg raskt. Dette omfattende, sparsommelig befolkede territoriet — som utgjør fastlandsdelen av den kanadiske provinsen Newfoundland og Labrador — strekker seg over nesten 300 000 kvadratkilometer med boreal skog, tundra og kystlinje som forblir en av de siste store villmarksgrensene i Nord-Amerika. Labrador-kysten, hvor ekspedisjonscruise-skip navigerer mellom isfjell og nes av gammel prekambriumstein, tilbyr et møte med et landskap så enormt og så lite endret av menneskelig aktivitet at det omkalibrerer reisendes oppfatning av skala.
Kysten er en rekke dype fjorder, tårnhøye klipper og øyer skurt av Labradorstrømmen, som fører isfjell kalvet fra Grønlands isbreer sørover forbi kysten i et parade som varer fra sen vår til midtsommer. Torngat Mountains National Park, ved Labradors nordspiss, bevarer et landskap av isbjørner, reinsdyrflokker og taggete topper som stiger direkte fra havet — et terreng så vilt og avsides at det forvaltes i samarbeid med inuittene i Nunatsiavut. Lenger sør reiser Mealy Mountains seg fra den boreale skogen, og den mektige Churchill-elven bruser gjennom Churchill Falls i et av de mest kraftfulle fossefallene på kontinentet.
De urfolkssamfunnene i Labrador — Inuit, Innu og Metis — har bebodd dette landet i tusenvis av år, og utviklet kulturer med en ekstraordinær motstandskraft tilpasset et av de hardeste miljøene på jorden. De moraviske misjonssamfunnene langs nordkysten — Nain, Hopedale, Makkovik — bevarer en unik kulturell hybrid av tyske protestantiske og inuittradisjoner, synlig i deres karakteristiske arkitektur, deres korsangtradisjoner og deres tilnærming til samfunnsliv. Det gamle inuitstedet ved Hebron, en tidligere moravisk misjon nå bevart som et kulturminne, er en av de mest gripende historiske lokasjonene langs Labrador-kysten.
De kulinariske tradisjonene i Labrador er dypt forankret i land og hav. Arktisk røye, fanget i elver og kystfarvann, er en delikatesse som verdsettes for sitt delikate, rosa kjøtt og rene smak. Karibu, elg og viltkjøtt pryder bordene i hele regionen, mens ville bær — multer, tyttebær og blåbær — høstes fra tundraen og den boreale skogen sent på sommeren med nesten religiøs hengivenhet. Selskapkjøtt, en viktig tradisjonell mat for inuittene, tilberedes på ulike måter — stekt, tørket eller kokt i gryteretter — og forblir en vital kulturell og ernæringsmessig ressurs.
Labrador er tilgjengelig med ekspedisjonscruise, med landinger gjort med Zodiac ved kystsamfunn og villmarksområder. Den korte sommersesongen — fra slutten av juni til tidlig september — er det eneste praktiske vinduet, når havisen trekker seg tilbake tilstrekkelig til å tillate kystnavigasjon, og når tundraen eksploderer i kortvarig, strålende blomstring. Selv om sommeren, overstiger temperaturene sjelden 15 grader Celsius langs kysten, og tåke, regn og vind er konstante følgesvenner. Labrador belønner reisende som verdsetter autentisitet fremfor komfort — dette er et sted hvor naturen forblir den dominerende kraften, hvor urfolkskulturer utholder med stille verdighet, og hvor den enorme canadiske villmarken oppnår sin mest veltalende uttrykk.