Grønland
Umivik Bay åpner seg som en hemmelig dør inn i hjertet av øst-Grønland — en dyp, ispreget fjord flankert av fjell av gammel gneis som dykker ned i vann av en så dyp stillhet at de synes å absorbere lyden selv. Denne avsidesliggende bukten, som ligger på Grønlands tynt befolkede sørøstlige kyst, har ingen permanent bosetning, ingen infrastruktur, og ingen faste besøkende utover den sporadiske ekspedisjonscruiseskipet og isbjørnene som patruljerer dens strender. Å entre Umivik Bay er å oppleve et av de siste virkelig ville stedene på jorden, et landskap hvor den rene skalaen av is, stein og himmel reduserer menneskelig tilstedeværelse til ubetydelighet.
Den geologiske historien til Umivikfjorden er skrevet i milliarder år gammel stein. Gneisformasjonene som flankerer fjorden er blant de eldste bergartene på planetens overflate, deres vridde bånding registrerer de ufattelige trykkene og temperaturene fra dype prosesser i jordskorpen som fant sted før komplekst liv eksisterte. Breer strekker seg fra innlandsisen ned til fjordens hode, deres snuter kalver isfjell som driver gjennom fjorden i en majestetisk prosessjon — noen blå, noen hvite, noen stribet med bånd av mørkt morenemateriale som registrerer breens reise gjennom fjellene. Isfjellene skaper en stadig skiftende skulpturhage av frosne former som knaker, klager, og av og til ruller med tordnende detonasjoner som ekko mot fjordveggene.
Dyrelivsmøter i Umivikbukta er preget av den uforutsigbarheten som kjennetegner all arktisk ekspedisjonsreise. Isbjørner frekventerer bukta sine strender, på jakt etter ringede seler som hviler på isflak og steinete skrenter. Arktiske rever, med pels som skifter mellom hvit vinterpels og brun sommerpels, patruljerer kystlinjen på jakt etter fugleegg og fiskeavskjær. Bukta sine farvann tiltrekker seg knølhval og vågehval i sommermånedene, og de omkringliggende klippene gir hekkehabitat for tyknebbede lomvier, krykkjer og de atlantiske lundefuglene, hvis komiske utseende skjuler deres ekstraordinære evne som dype dykkere og fiskere. Tundravegetasjonen, selv om den er sparsom, inkluderer arktisk selje, saxifrage og den hvite bomullsgresset som vaier som hvite flagg i den konstante brisen.
Øst-Grønland er en av de mest tynt befolkede regionene på jorden — hele østkysten, som strekker seg over 2 500 kilometer, huser færre enn 3 500 mennesker, konsentrert i bare noen få bosetninger. De nærmeste samfunnene til Umivik-bukten er inuitlandsbyene Kulusuk og Tasiilaq, som kun er tilgjengelige med helikopter eller båt, hvor den tradisjonelle jaktkulturen eksisterer side om side med de moderne realitetene av satellitt-TV og importerte dagligvarer. Isolasjonen i øst-Grønland har bevart både dens økologiske integritet og den tradisjonelle kunnskapen til dens inuit-beboere, som opprettholder en intim forståelse av isforhold, værmønstre og dyreatferd som er uvurderlig for ekspedisjonscruiseoperasjoner.
Umivik Bay er kun tilgjengelig med ekspedisjonscruise, hvor passasjerene utforsker området med Zodiac-båter. Det finnes ingen landingsfasiliteter, og alle operasjoner avhenger av vær-, is- og dyrelivforhold. Den navigerbare sesongen er vanligvis fra juli til tidlig september, med august som den mest pålitelige måneden for isfri tilgang. Buktens østlige beliggenhet langs Grønlands kyst betyr at den er utsatt for pakkisen som driver sørover fra Arktis, og tilnærmingene kan være blokkert selv midt på sommeren. For de som når frem, tilbyr Umivik Bay en arktisk opplevelse av ekstraordinær renhet — et sted hvor de eneste lydene er vinden, vannet, knaket av is, og pulsen fra ditt eget hjerte i et landskap som har endret seg svært lite siden den siste istiden trakk seg tilbake.