Japan
Seks hundre kilometer sør for Tokyo, i den vulkanske buen av Izu-øyene som strekker seg mot Ogasawara-kjeden, stiger Torishima opp fra Stillehavet som en rykende, ubebodd vulkansk kjegle hvis betydning langt overgår dens beskjedne størrelse. Denne avsidesliggende øya — navnet betyr Fugleøya — var det siste tilfluktsstedet for den korthalede albatrossen, en art drevet til randen av utryddelse av fjærjegere på slutten av det nittende og tidlig på det tjuende århundre. Fra en befolkning som en gang kan ha talt millioner, ble den korthalede albatrossen redusert til færre enn femti individer, alle hekke på Torishimas aske-dekkede skråninger. Artens bemerkelsesverdige gjenoppretting — nå med over 7 000 individer — står som en av bevaringens største suksesshistorier og gjør Torishima til et pilegrimsmål for ornitologer og dyrelivsentusiaster.
Øyas karakter er definert av sin vulkanske aktivitet og sin rolle som et dyrelivssanctuary. Torishima er en aktiv stratovulkan, med sitt siste utbrudd som fant sted i 1939 — en hendelse som ødela en værstasjon og tok livet av mannskapet som bemannet den. Vulkanen reiser seg til 394 meter over havet, med skråningene strødd med lavaflytninger, ashdannelser og den sparsomme vegetasjonen som klarer å kolonisere det ustabile terrenget mellom utbrudd. Å lande på Torishima er forbudt uten spesiell tillatelse fra den japanske regjeringen, noe som gjør det til et reisemål som nesten utelukkende oppleves fra dekkene på et passerende skip — en omstendighet som, paradoksalt nok, har bidratt til øyas bevaringssucces ved å holde menneskelig forstyrrelse på et absolutt minimum.
Fuglelivet på Torishima strekker seg langt utover de mest kjente artene. Øya huser hekke kolonier av svartfotet albatross, Bulwer's petrel og Tristram's stormpetrel, sammen med ulike arter av boobies, shearwater og tropicbird. De omkringliggende farvannene, beriket av den varme Kuroshio-strømmen, tiltrekker pelagiske arter som spermhvaler, falske spekkhoggere og ulike delfinarter. Tunfisk, marlin og andre sportsfisk patruljerer de dype vannene rundt øya, deres tilstedeværelse signaliseres av de fôrende frenetiske sjøfuglene som sirkler over overflaten i tette, spiralformede flokker.
Den bredere konteksten av Torishima innenfor Japans vulkanske øykjede tilfører dybde til ethvert møte. Izu-Ogasawara-buen representerer en av de mest vulkansk aktive regionene på jorden, en subduksjonssone der Stillehavsplaten synker under Filippinske hav-platen, og skaper jordskjelv, vulkanisme og dype havgroper som definerer denne delen av Stillehavets ildring. Ogasawara-øyene (Bonin) i sør, et UNESCOs verdensarvsted, støtter et økosystem med en slik endemisme at de har blitt kalt Galápagos i Orienten. Sammen utgjør disse øykjeden en reise gjennom geologiske krefter og evolusjonær isolasjon som ikke har noen parallell i det vestlige Stillehavet.
Torishima møter ekspedisjonscruiseskip som navigerer mellom fastlandet Japan og Ogasawaraøyene, vanligvis som en naturskjønn passasje snarere enn et landingssted. Den beste tiden for passasje er fra april til juni, når hekkesesongen for den korthalede albatrossen er på sitt høydepunkt, og fuglene kan observeres fra skipet. Kuroshio-strømmen bringer varmere vanntemperaturer i denne perioden, noe som øker sjansen for møter med pelagisk dyreliv. Passasjerene bør ha kikkert og teleobjektiv klare — øya passerer relativt raskt, og synet av albatross som svever over sitt vulkanske fristed, silhuett mot den stille havhimmelen, er et av de øyeblikkene som belønner forberedelse med minner.