Martinique
Saint-Pierre, hovedstaden på Martinique, er en by som bærer sin katastrofe som en krone. Den 8. mai 1902, brøt Mont Pelée ut i et pyroklastisk utbrudd — en overopphetet sky av gass, aske og stein som beveget seg med over 600 kilometer i timen — som ødela byen på omtrent to minutter og drepte nærmest alle av de 28 000 innbyggerne. Bare to personer i byen overlevde, inkludert en fange ved navn Ludger Sylbaris, hvis underjordiske celle beskyttet ham fra eksplosjonen. Utbruddet var den dødeligste vulkanske katastrofen i det tjuende århundre, og det forvandlet Saint-Pierre fra "Karibias Paris" — en kosmopolitisk by med teatre, aviser, en botanisk hage, og øyas mest livlige sosiale liv — til en ruin som ulmet i flere måneder.
I dag er Saint-Pierre en gjenoppbygd by med omtrent 4 000 innbyggere som eksisterer i en permanent dialog med sin ødelagte forgjenger. Ruinene av den gamle byen — teateret, katedralen, fengselscellen hvor Sylbaris overlevde, veggene til lagerbygninger og hjem frosset i ødeleggelsens øyeblikk — er bevart som et friluftsmemorial, deres vulkanske steinvegger svarte og bøyd av varmen. Musée Volcanologique, grunnlagt av den amerikanske vulkanologen Frank Perret i 1932, viser frem gjenstander hentet fra ruinene: smeltet glass, vridd metallarbeid, stoppede klokker og fotografier av byen før ødeleggelsen som avslører et sted av genuin eleganse og kulturell sofistikasjon. Mount Pelée selv, med sin topp omkranset av skyer, tårner over den gjenoppbygde byen med en dyster tilstedeværelse av en kraft som har demonstrert, innenfor levende geologisk hukommelse, hva den er i stand til.
De kulinariske tradisjonene i Saint-Pierre og nordlige Martinique er typisk fransk karibiske — kreolsk mat som blander fransk teknikk med afrikanske, indiske og amerindiske smaker, samt den tropiske rikdommen fra en av Karibias mest fruktbare øyer. Accras de morue (torskefritters) og boudin créole (blodpølse med lokale krydder) er de tradisjonelle forrettene. Court-bouillon de poisson — fisk som småkokes i en saus av tomat, lime, hvitløk og Scotch bonnet pepper — er øyas mest representative hovedrett. Colombo, en curry som stammer fra de indiske kontraktsarbeiderne som ankom på nittenhundretallet, gir smak til kylling, geit eller sjømat med en krydderblanding som er unik for de franske Antillene. Rummet fra Martinique — produsert under AOC-betegnelsen fra fersk sukkerrørjuice i stedet for melasse — er blant de fineste i verden, og destilleriene i nord (Depaz, Neisson, J.M.) produserer rhum agricole av ekstraordinær kompleksitet.
Landskapet i nordlige Martinique, dominert av Mount Pelée med sin 1 397 meter høye topp, er den grønneste og villeste delen av øya. Regnskogen som kler vulkanens skråninger — tett, fuktig og rik på bregner, orkideer og heliconia — tilbyr turstier som spenner fra korte skogsturer til den krevende klatringen til toppen (omtrent åtte timer tur-retur). Gorges de la Falaise byr på svømming i fossefall i en jungelkløft av filmatisk skjønnhet. Kystlinjen nord for Saint-Pierre — mørke vulkanske sandstrender omgitt av kokospalmer og regnskog — er dramatisk forskjellig fra de hvite sandstrendene i sør, dens robuste karakter reflekterer de vulkanske kreftene som skapte den.
Saint-Pierre ligger på Martinique sin nordvestkyst, omtrent tretti minutter med bil fra Fort-de-France, øyas hovedstad og cruisehavn. Martinique betjenes av Aimé Césaire internasjonale flyplass med direkteflyvninger fra Paris, Miami og regionale karibiske destinasjoner. Den tørre sesongen fra desember til mai tilbyr de mest komfortable besøksforholdene, mens den våte sesongen (juni–november) bringer ettermiddagsbyger som holder landskapet frodig, men sjelden forstyrrer planer i mer enn en time. Karnevals sesongen (januar–februar) forvandler øya til et spektakel av musikk, dans og forseggjorte kostymer som kan måle seg med det beste i Karibia.