Storbritannia
En og en halv mil lang og knapt en halv mil bred, ligger Isle of May i munningen av Firth of Forth som en naturlig molo mellom Edinburghs kystlinje og det åpne Nordsjøen. Denne lille skotske øya — nå et nasjonalt naturreservat forvaltet av NatureScot — overrasker med sitt imponerende naturlandskap. Hver vår blir den hjemmet til en av de største sjøfuglkoloniene i de britiske øyer, og forvandles fra en vindskurt stein til en summende, kakofonisk by med over to hundre tusen fugler som tiltrekker seg ornitologer og naturelskere fra hele verden.
Øyas menneskelige historie er dyp til tross for dens beskjedne størrelse. Tidlige kristne munker etablerte et kloster her på 600-tallet, og ruinene av et middelaldersk kapell viet til Saint Adrian — martyrisert av vikinger på akkurat dette stedet på 800-tallet — står fortsatt på øyas vestkyst. Skottlands første fyrtårn ble bygget på Isle of May i 1636, et kullfyrt lys som brant kontinuerlig i nesten to århundrer før Robert Stevenson — bestefaren til romanforfatteren — erstattet det med et av sine elegante steintårn i 1816. Stevenson-fyrtårnet, sammen med dets forgjengers ødelagte tårn, gir øya en slående silhuett som er synlig fra begge kyster av Firth.
Fuglelivet er den overveldende attraksjonen. Fra april til august eksploderer øyas klipper og gresskledde skråninger i aktivitet. Lundefuglene er stjernen i showet — omtrent førti tusen par hekker i huler på øyas vestlige skråninger, med sine klovnete ansikter og summende flukt som gjør dem uimotståelige for fotografer. Men rollelisten strekker seg langt utover lundefuglene: lomvier fyller klippehyllene i skulder-til-skulder rader, alke okkuperer sprekkene, toppskarv bygger intrikate reir av tang, og polarternene — kanskje de mest aggressive forsvarerne av territorium i fugleverdenen — dykker ned mot enhver besøkende som våger seg for nær deres reir. Gråseler hviler seg på de steinete strendene året rundt, og delfiner blir jevnlig observert i de omkringliggende farvannene.
Utover dyrelivet, tilbyr Isle of May et landskap av rå, elementær skjønnhet. Østens klipper på øya faller bratt ned i Nordsjøen, utsatt for atlantiske svell som har skåret ut dramatiske geologiske formasjoner, huler og naturlige buer. Den vestlige siden skråner mer forsiktig mot skjermede viker hvor selunger blir født hver høst. Å gå langs øyas få stier — og nøye unngå hekkeområder — gir stadig skiftende utsikter over Firth of Forth, fra de fjerne tårnene i Edinburgh til fiskeværene i East Neuk of Fife.
Isle of May besøkes typisk på dagsturer fra Anstruther eller Crail i Fife, eller som en Zodiac-landgang fra ekspedisjonscruise som passerer Firth of Forth. Sesongen for sjøfugl varer fra april til august, med mai og juni som de mest aktive månedene — inkludert den beste tiden for å se lundefugl. Landinger er avhengige av værforhold, da forholdene i Firth kan endre seg raskt. Øya har ingen fasiliteter utover et lite besøksenter, noe som gjør det til et genuint vilt møte med britisk maritim natur i sin mest spektakulære form.