USA
I den avsides villmarken i det sørøstlige Alaska, hvor Coast Mountains reiser seg i en ubrutt mur av granitt og is, breder Stikine Icecap seg over nesten 6 000 kvadratkilometer — en av de største isfeltene i Nord-Amerika og et landskap av så rå, primordial prakt at det synes å tilhøre en annen geologisk epoke. For cruisepassasjerer som er privilegerte nok til å være vitne til isbreene fra dekk på et skip eller den åpne baugen av en Zodiac, er opplevelsen intet mindre enn transformerende.
Stikine Icecap mater utallige tidevann- og dalbreer som strømmer ned gjennom Coast Mountains til havet, deres blå-hvite ansikter kalver isfjell inn i de iskalde farvannene i kanalene og fjordene som skjærer inn i denne spektakulære kystlinjen. Breene viser hele spekteret av isfunksjoner: dype sprekker som gløder i en annen verdens blå, seracer som balanserer i tyngdekraftens utfordrende tårn, og morener strippet med den pulveriserte steinen fra fjell som sakte blir malt til støv. Skalaen er nesten umulig å begripe — individuelle breansikter kan strekke seg en kilometer brede og tårne seksti meter over vannlinjen, med langt mer is skjult under overflaten.
Dyrelivet som tiltrekkes av disse isbre-miljøene tilfører en ny dimensjon til opplevelsen. Havertene trekker seg opp på flytende is i antall som kan nå flere hundre, deres strømlinjeformede former pryder isfjellene som levende dekorasjoner. Havørner patruljerer over hodet, mens Steller-sealøver samles på klippefremspring nær isbreene. I de omkringliggende farvannene stiger knølhvalene til overflaten og blåser, deres utånding henger i den kalde luften som røyk-signaler. Det næringsrike smeltevannet fra isbreene driver en næringskjede som støtter en overflod av marint liv, bemerkelsesverdig selv etter Alaskas generøse standarder.
Den geologiske historien fortalt av disse breene er både gammel og akutt moderne. Stikine Icecap er et rester av de enorme isarkene som dekket store deler av Nord-Amerika under Pleistocen, og breene har trukket seg tilbake — noen dramatisk — som en respons på klimaendringer. Å være vitne til kalvingen av massive isblokker som faller i havet, og å høre den tordnende smellet som ekko over vannet, gir en visceral forståelse av geologiske prosesser som ingen lærebok kan formidle. Mange ekspedisjonsskip har med seg glasiologer eller naturforskere som gir kontekst til hva passasjerene ser.
Glacierutsikt langs Stikine Icecap er utelukkende en ekspedisjonscruiseopplevelse, der skip navigerer de smale kanalene og fjordene som gir nær tilgang til tidevannsglacierens ansikter. Zodiac-utflukter tar passasjerene enda nærmere, og lar dem veve seg mellom flytende is og nærme seg glacierfrontene på en trygg, men spennende avstand. Utsiktsesongen varer fra mai til september, med juni og juli som tilbyr de lengste dagslys timene — opptil atten timer med brukbart lys — og den høyeste sannsynligheten for rolige forhold. Passasjerer bør kle seg i varme, vanntette lag uansett sesong; temperaturene nær glacieransiktene kan være femten grader kaldere enn åpent vann.